Mange i politikken og media hevder at samfunnet er inne i en tid med stadig økende forskjeller. Dette gjør seg også gjeldende innenfor barneidretten, der mange dyre aktiviteter og utstyr legger press på familiene som har dårligst råd. Mens stadig flere familier har to foreldre med lønnsinntekt som til sammen kommer opp i godt over en million kroner i året, har aleneforeldre som sliter med å komme seg i jobb bare rundt 20 000 kroner i måneden å forsørge seg og familien med. Dette gjør det vanskelig å betale for alt ungene vil være med på, av idrett og andre fritidsaktiviteter.

1024px-Youth-soccer-indianaÅ delta i langrenn, for eksempel, er ikke som i gamle dager når man kunne klare seg med noen treplanker. I dag må man ha egne ski for klassisk og skøyting, og selvfølgelig rulleski for å trene om sommeren. De med penger har gjerne også mange forskjellige ski av hvert slag som de kan bruke alt etter forholdene på konkurransedagen.

I tillegg skal det være ulike staver til skøyting og klassisk, i tillegg til at smøringen som brukes i dag har blitt svært kostbar. Det gjelder særlig smøring som inneholder fluor. Så skal man ha en koffert å bære smøringen i, og helst skiboks på taket for å frakte skiene. Man må betale treningsavgift for å få god oppfølging innenfor et organisert tilbud, og når det er dårlige snøforhold må man i tillegg ofte reise for å oppsøke bedre treningsmuligheter. For dem som ikke har egen hytte på fjellet er slike turer langt fra billig.

Noen barn opplever det som stigmatiserende at de ikke får være med på idrett. Flere foreldre enn før er etter hvert nødt til å si stopp, og kreve at barna bare deltar i én idrett når de selv kanskje har lyst til å delta i to eller tre. Foreldrene må jo også ta hensyn til at barna har andre interesser som koster penger, enten det er teknologi, musikk, eller andre ting. Dette kan være vanskelig for barna å forstå, og tungt i forhold til en venneflokk som har et høyere aktivitetsnivå. Å stå utenfor fritidsaktiviteter øker også sjansen for å falle utenfor sosialt og bli utsatt for mobbing.

Noen gir deler av skylden for at barneidretten er så dyr til kommunene. Det er jo ofte kommunen som eier det som finnes av baner og anlegg rundt om i idretts-Norge, og dyr leie for å bruke haller, svømmebasseng, og så videre er med på å skru opp den prisen barna betaler til slutt.

Et alternativ er å satse på de idrettene som koster minst og krever minst av reising og utstyr. Dersom man har dårlig økonomi er det ikke særlig hensiktsmessig å la barna begynne med alpint, golf, eller tennis. Svømming, for eksempel, er en idrett som krever lite utstyr men mye trening. De fleste øvelsene i fri-idretten er også temmelig billige. Det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel stavhopp. Ved å velge slike idrettsgrener kan man unngå at barna idrettsglede blir en belastning for familiens økonomi.