De senere årsakene har skolene opplevd at kroppsøving har blitt et mindre populært fag enn det var før i tiden. Hele én av tre skoleelever sier det så sterkt som at de hater gym, og da er det kanskje på tide å si at det er noe grunnleggende feil med et fag som helt enkelt skal gi barna en mulighet til å utfolde seg fysisk, en følelse av mestring, og bedre helse og livsstil.

Pe_classSvært ofte viser det seg at det er jentene som synes det er minst gøy med gym, og ikke bare viser mindre innsats i timen men ofte også har fravær. Noe av årsaken kan være at lærerne litt typisk velger aktiviteter som er mer tiltrekkende for gutter enn jenter, og da særlig fotball. Dersom man ikke liker og ikke har særlig erfaring med fotball, kan det være en ganske komplisert sport. Den krever nemlig både taktisk forståelse og tekniske og motoriske ferdigheter, og mange er redde for å dumme seg ut – blant annet fordi de mest aktive guttene er veldig engasjerte og legger mye prestisje selv i et vanlig oppgjør i gymtimen.

En annen årsak kan være at de siste årene har blitt beordret fra sentrale myndigheter at karaktersettingen i kroppsøving og alle andre fag skal ta utgangspunkt i et komplisert sett av læringsmål og tester. For mange gir dette mindre glede og spontan entusiasme for den fysiske aktiviteten, og et større behov for å følge opp bysantinske planer som læreren er forpliktet til å gjennomføre av departementets embetsmenn.

Årsakene til frafall i kroppsøvingen synes derfor å ha mindre å gjøre med barn og ungdoms tiltagende unnfallenhet enn med de voksnes manglende forståelse for hva som gjør barn interesserte i idrett, bevegelse, og friluftsaktiviteter. Hovedårsaken til at barn engasjerer seg og blir gode i idrett er ikke de incentivene som finnes i en læreplan, men heller følelsen av mesting, tilhørighet, fysisk utvikling, og at det rett og slett er moro.

At idrett er moro er for mange mennesker noe ganske åpenbart, og sammenhengen mellom moro og interesse for et fag skulle være åpenbar for alle både med og uten pedagogisk utdanning. Med mestring menes her følelsen av å bli bedre, å lykkes med noe, det som ellers også kalles læring eller kompetanse. Men denne mestringen får man ikke gjennom å møte læringsmål i et rubrikkskjema. Man får det gjennom en helhetlig opplevelse i en kompleks situasjon som det for eksempel et ballspill er.

Tilhørighet handler om å være del av noe, føle at man tilhører et lag. Når man deltar i organisert idrett er jo dette ivaretatt ved at man trener sammen med lagkameratene og så spiller kamper mot andre lag. Samtidig får man følelsen av å representere sitt lokalsamfunn i fredelige oppgjør med andre. Dette er et grunnleggende uttrykk for menneskelig identitet. En slik lagfølelse må man prøve å få frem også i kroppsøvingen på skolen. Et for ensidig fokus på individuelle ferdigheter og læringsmål tar bort en stor og viktig dimensjon i idretten.

Fysisk utvikling er når man føler at kroppen utvikler seg – at man blir sterkere, raskere, spenstigere, og smidigere, gjennom systematisk trening over tid. Dette er en grunnleggende del av ikke bare kroppsøvingen, men av oppveksten.

Veien til bedre oppmøte og større interesse og innsats i gymtimen er å legge større vekt på disse faktorene.